Det å anskaffe e-bøker koster oss penger og arbeid. Arbeidet er ikke ferdig når de er kjøpt, da må vi sørge for at brukerne våre kan finne dem, og at de kan få tilgang til dem. Vi har en løpende vurdering av og tilløp til usikkerhet når det gjelder hvordan brukerne helst vil finne e-bøkene. Er det i katalogen (BIBSYS) eller i fagdatabaser (PubMed &c) eller i søkeportaler (Primo &c) eller kanskje i Google (Scholar)?

Men temaet her er tilgangen. Det er et faktum at omtrent alt vi har av e-bøker (omtrent 325.000 titler) er forbausende ensartede. Du kan lese dem i en nettleser eller laste dem ned som kapitler uten kopisperre. Og slik er det vel vi er vant til å aksessere mesteparten av informasjon på nettet: Kommersielle tidsskriftartikler, åpne eller “grå” dokumentarkiver, alskens nettsider, blogger osv.

Vi gjør oss sjøl og brukerne en bjørnetjeneste hvis vi oppfatter e-bøker som noen merkelige dyr som krever et apparat med veiledninger og spesialsydde opplegg. Vi bør heller legge vekt på det som er generelle utfordringer ved tilgang til nettsider.

Altså: E-bøkene er nettsider som alt annet vi tilbyr våre brukere av e-ressurser.

(og som sagt innledningsvis: denne virkelighetsbeskrivelsen stemmer nok ikke for folkebibliotekene, det boklesende publikum, den “Norske bokbranjen” og alt det andre som e-bokdebatten i media er opptatt av)

Prosjektet ble utført av NTNU UB og BIBSYS i samarbeid, med Rurik Greenall som prosjektleder (og inspirator). Vi slår oss litt på brystet nå.

Mer om prosjektet og resultatene finnes i et innlegg her på bloggen fra februar 2011: radatana

Fullstendig utlysning finner du på jobbnorge.no:

http://www.jobbnorge.no/job.aspx?jobid=80678

http://www.jobbnorge.no/job.aspx?jobid=80681

http://www.jobbnorge.no/job.aspx?jobid=80680

1. Jeg liker å samle på datafiler (Nei det er ikke sant)
2. Biblioteket har ikke denne eboka
3. Jeg kan ikke finne denne eboka i biblioteket
4. Biblioteket kan ikke låne meg denne eboka straks av en eller annen grunn
5. Biblioteket kan ikke låne meg denne eboka uten at jeg kommer dit sjøl
6. Biblioteket har for kort utlånstid på eboka
7. Bibliotekets eksemplar av eboka er i feil format
8. Biblioteket har kanskje ikke eboka lenger når jeg vil låne den en gang til
9. Biblioteket har ingen boksky
10. Biblioteket skal ha penger for å låne meg eboka

Om å samle på datafiler: Jeg er en av dem som liker å samle på papirbøker, og kan ikke huske sist jeg lånte ei skjønnlitterær bok på et bibliotek. Jeg liker å ha dem i bokhylla, sjøl de 99 prosent som jeg sikkert ikke kommer til å lese omigjen. Men å samle på datafiler, dvs ebøker? Nei.

De 9 hindringene ser jeg på som reelle. Ja, jeg vil ha boka straks uten å bevege meg ut av huset. Og hvis jeg ikke kan lese boka på lesebrettet mitt så vil jeg overveie å kjøpe den i stedet. Det fins ennå ikke noe lesebrett som er godt egnet til å lese alle filformater på. (Enten er det dårlig skjerm eller så er det omtrent umulig å få overført eboka til brettet). Og så videre

Hindring nr 10 vil kanskje noen stusse på. Bibliotekene har da vel ikke tenkt å ta penger for utlån? Nei de har jo ikke det.

Altså: Hvis hindringene 2 – 9 blir fjernet vil jeg sikkert slutte med å kjøpe ebøker og heller låne dem fra biblioteket. Men er det mulig da? Kanskje at noen bibliotek kan låne ut noen ebøker til noen lesere ja.

Et søk på ordet “bibliotek” gir meg nå:

Søkeresultatet er personliggjort for meg. De treffene som kommer med på lista  (evt høyere opp) av den grunn er merket med dette ikonet:

Hvis jeg ikke ønsker å se disse treffene, kan jeg klikke på globusen øverst til høyre. Jeg  kan også velge bort disse treffene permanent ved å gå til Search settings og krysse av for valget “Do not use personal results”.

Merk at det er en forutsetning at jeg er logget inn i Google. Det er jeg forøvrig nesten hele tida.

Hva er det egentlig som foregår?

Når Google snakker om personalized (og som jeg oversetter med personliggjort) søkeresultater, så mener de:

• Listings from the web
• Listings from the web, boosted because of your personal behavior
• Listings from the web, boosted because of your social connections
• Public Google+ posts, photos or Google Picasa photos (all of which are also listings from the web)
• Private or “Limited” Google+ posts, photos or Google Picasa photos shared with you

Mesteparten av dette har de også benyttet seg av før. Det som er helt nytt er det siste punktet. Hvis du ikke bruker Google+, så vil du ikke få mer personliggjøring enn du har hatt.

Kritikk og andre kommentarer

Det er en vanlig oppfatning at denne sammenblandingen av personliggjorte treff og vanlige websøktreff er til skade for Google som et effektivt og “objektivt” gjenfinningsverktøy. Det kan nok diskuteres, men jeg er enig i at dette kan gjøre det til en nokså vanskelig oppgave for en stakkar å få en oversikt over objektivt relevante treff. Google vil muligens si at det ikke finnes objektive treff . . .

Her er et par kommentarer som går litt i detaljer om virkemåten og diskuterer ulemper (og fordeler):

Blogginnlegg av Audrey Waters: Google+, Social Search, and Schools

Blogginnlegg av Danny Sullivan: http://searchengineland.com/googles-results-get-more-personal-with-search-plus-your-world-107285

Vi har hørt det før. I mange år. Og lurer etter hvert på om vi ikke er flinke nok til å skjøtte kunderollen i dette markedet. Tja, det er kanskje grunn til å finslipe våre verktøy, f.eks. til kost-nytte-vurderinger. Er det f.eks. sikkert at Thomson Reuters’ Impact Factor (IF) er en god måleenhet? Dette er blant spørsmålene Björn Brembs stiller i blogginnlegget Do you really want to publish in a high-retraction journal?

Han spør bl.a. “If your livelihood depends on this Science/Nature paper, doesn’t the pressure increase to maybe forget this one crucial control experiment, or leave out some data points that don’t quite make the story look so nice?“

Og han viser med regresjonsanalyse at måleenheten IF ikke er veldig egnet til å forutsi etterspørselen av en gitt artikkel (antall siteringer), men bedre til å forutsi omfanget av tilbaketrekkinger av artikler fra et gitt tidssskrift!

Eller sagt med litt andre ord og litt spissere: Å publisere i et tidsskrift med høy IF er så ettertraktet at man fristes til å renonsere litt her og der for å nå fram. Samtidig som IF er et tvilsomt kvalitetsmål (noe Brembs begrunner på forskjellige måter).

Se også:

http://retractionwatch.wordpress.com/ (mer om tilbaketrekkingsfenomenet.)
http://www.slideshare.net/brembs/whats-wrong-with-scholarly-publishing-today-ii (mer fra Björn Brembs)

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/0b/Cow_lying_on_side.jpg/300px-Cow_lying_on_side.jpg

En annen som stiller grunnleggende spørsmål om mekanismene for vitenskapelig publisering er Herbert van de Sompel fra Los Alamos National Laboratory (kanskje mest kjent som oppfinneren av OpenURL og SFX). I en presentasjon på SWIB11 (Semantic Web in Bibliotheken) i Hamburg for en måned siden tok han et oppgjør med disse mekanismene: Tipping the Sacred Cow: Thinking Beyond the Journal System

Han mener at det er nokså drastiske endringer som må til, bl.a. må hellige kyr veltes. Hans presentasjon anbefales. Den omfatter mange sider ved publiseringsvirksomheten, som f.eks. alternative måter for vurdering og arkivering.

Altså:

Vi kommer ingen vei med å bli enda flinkere og tøffere som kunder i dagens marked. Vi må ha ett nytt opplegg for publisering. Det må være bygd på åpen publisering. Hellige kyr må veltes.  Og vi – det er vel bibliotekene og forskerne i fellesskap det?

Her er årsmeldinga, automatisk generert av WordPress:

Fint! Ja jeg mener dette ser bra ut. Øverst til høyre har jeg fortsatt delingsknappen (som nå heter “+”) og profilen min, mens hovedmenyen med utvalgte Google-tjenester bretter seg ut til venstre når jeg muser over Google-logoen. Trykker jeg på “Mer” så får jeg resten. En ting jeg ikke liker: Scholar er lenger borte enn før.

Er det ikke dette du ser? Neivel, en annen av Googles vaner er å sende ut nyheter stykkevis og delt, noen får det før andre. Ofte storbrukerne først. Jeg er kanskje en slik. Hvis du vil ha det aber plötslich kan du alltids få det: http://googlesystem.blogspot.com/2011/11/how-to-try-googles-new-navigation-menu.html

Delingsknappen?

Ja det er delte [sic] meninger om den nye delingstjenesten som vi har hatt siden i sommer, nemlig Google+. Alle (kanskje bortsett fra Google sjøl) har sett på dette som en konkurrent til Facebook. Så langt tyder det ikke på at Facebook har mistet noen  særlig markedsandel. Hovedårsaken er vel at folk flest har vennene sine på Facebook, og det å starte på bar bakke ikke er så fristende. Så sjøl  om Google+ har flere fine funksjoner, så skal det vel enda større saker til for å kapre massene.

Men Google satser tydeligvis på plussen, det vises på den måten de bygger opp både meny og tjenester. Google reader er eksempel på en tjeneste som har forandret seg ganske mye, med deling via Google+ som erstatning for den gamle måten. Hvis du er av dem som ønsker å dele dine lenkeanbefalinger via RSS-abonnement så er denne endringen dårlig nytt, idet RSS er ikke lenger støttet. Dine delinger er synlig for dine Google+-følgere, ikke for andre. Hvis du ikke har slike behov så tar jeg sjansen på å anbefale Google Reader som et nyttig verktøy for å holde seg orientert!

Men søking da?

Det er jo søking som er Google’s trumfess, ikke sant? Og spesielt vi i bibliotekene er jo veldig opptatt av funksjonaliteten her. Sammenlignet med andre er vi også spesielt opptatt av Google Scholar og Google Books. Men vi vet jo at alle bruker vanlig Google-søk til alt. Derfor blir vi skeptiske når Google gjør hva de kan for å personliggjøre søkeresultatet. Du kan være nokså sikker på at to forskjellige personer som gjør det samme søket får forskjellige resultat. Det alene er nok til at “vi” øyeblikkelig blir skeptiske. Vi ser også at de eksperimenterer med endringer i avansert søk, ordrett søking og andre av avgrensingsfunskjonene nederst til venstre.

Google er sjølsagt klar over at vi lurer på slike ting. I bloggen Inside Search lanserer de nå Search quality highlights: new monthly series on algorithm changes for å ta opp akkurat dette spørsmålet: Hvordan virker egentlig Google-søkingen. Personlig blir jeg litt betenkt når de i dette innlegget skriver

We’ve been wracking our brains trying to think about how to make search even more transparent.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva ordet transparent betyr her. Jeg ønsker å tro at det betyr gjennomsiktig, i betydningen at du kan se tvers gjennom trefflista og skjønne hva som er på innsida. Men det betyr vel omtrent det motsatte er jeg redd for.

Til slutt: Å ha en skeptisk innstilling til Google skader sjølsagt ikke. Hvis du ønsker å lære litt om alternative søketjenester, så er det alltid lurt å spørre Karen Blakeman. Her er en presentasjon hun ga ved London Online like før helga: Searching without Google .

For tre timer siden så jeg på Twitter en melding fra Rosemie Callewaert (@rcallewaert) som fanget interessen min (fordi jeg er nysgjerrig på det nye ebok-formatet EPUB3):

Lenka i meldingen går til innlegget EPUB 3: Building a standard on unstable ground i den lesverdige bloggen O’REILLY radar.

Blogginnlegget er en kort omtale av den nye boka ”What is EPUB 3?” av Matt Garrish, samt et intervju med forfatteren. Herfra tar jeg et kort sitat:

“We need to let go of the digital book — the one that doesn’t have a print antecedent — and see where it will go, knowing full well that it won’t translate back to print. I think that’s still a scary idea to many people, but as the ebook market expands, growth in print-incompatible books is inevitable.”

Men altså, til e-boka. Den skulle jeg gjerne hatt. Jeg finner den ikke i BIBSYS. Jeg er bare ett klikk fra forlagets egen e-bokhandel som jeg mener å ha hørt positive ting om før. Altså kommer jeg hit:

Oisann. Ikke bare er boka gratis, men det er også flere formater å velge mellom, og (viser det seg etter hvert) det er ingen kopisperre. Før jeg klikker på bestill-knappen snoker jeg litt rundt i boklista. Denne boka er vel gratis bl.a. fordi den er så kort (bare 24 sider). Men det ser ikke ut til å være spesielt høye priser på bøkene her. Og en nokså uvanlig sak er at for de fleste titlene kan du velge å kjøpe e-boka i tillegg til p-boka for et lite tillegg. Et typisk eksempel er

Ebook: $19.99
Print & Ebook: $27.49
Print: $24.99

Og som sagt, her er vi fritatt for kopisperrer. Dvs du kan laste ned boka dit du vil og kopiere den til flere leseenheter uten noe styr. Du kan sjølsagt ikke legge den ut på fildeling, men det er det samvittigheten din og ikke DRM som forhindrer.

Jeg kjøpte boka nå. Ingen ting å betale, men jeg måtte opprette konto. Jeg valgte formatet mobi fordi jeg vil ha den på Kindle. Denne valgmuligheten er ikke vanlig for fag-e-bøker.

Og jeg har tenkt å lese boka. Fordi det er viktig å vite noe om EPUB 3. (Dette er så absolutt en meta-e-bok

(OK, så har historien en bakside. Den er at jeg ikke klarer å skaffe meg boka fra NTNU UB like greit. Årsaken til at jeg ikke fant den i BIBSYS er sikkert at den er for ny. Jeg finner den i Safari Books. Der leiter jeg fordi jeg tilfeldigvis vet at det er en sammenheng mellom O’Reilly og Safari Books. Men som NTNU-bruker av Safari får jeg bare mulighet til å lese boka på skjermen i et uvennlig lesevindu, eller evt laste ned enkeltkapitler som PDF).

Det er vanskelig å ikke bli begeistret for tjenesten Dropbox, fordi det dukker stadig opp nye ting den kan brukes til. For dere som ikke kjenner til Dropbox, så dreier det seg om et fillager i skya, eller på nettet. Der kan du lagre dine filer (i alle fall inntil 2 Gb gratis) på  en slik måte at du kan ha tilgang overalt, og du kan dele dem med andre utvalgte, eller publisere dem.  2 Gb er kanskje ikke all verden, men Dropbox har mange funksjonelle fortrinn sammenlignet med andre slike fillagringstjenester (se f.eks. om Comparison of file hosting services i Wikipedia).

En typisk anvendelse av Dropbox er å utveksle en haug bilder med venner, på en måte som er mer ukomplisert enn å bruke spesialtjenester som Flickr, Picasaweb o.l. Eller et sted å legge fra seg et word-dokument slik at du kan jobbe med det uansett hvor du er. Eller publisere for hele verden den siste demolåta du spilte inn som mp3. Osv osv.

Det siste brukstilfellet dukket opp for et par dager siden, da jeg ville ha ei e-bok over på et nettbrett (Samsung Galaxy tab) . Den aktuelle boka var hentet fra ebrary til PCen min, og ikke så helt enkel å ha med å gjøre fordi den var beskyttet med Adobe kopisperre (DRM). Men så var det bare å legge boka i droppboksen på PCen og så var den tilgjengelig i droppboksen på nettbrettet, hvorfra det var bare å åpne den i en passende Adobe-autorisert app (f.eks. Aldiko). Tror dette må være omtrent den enkleste måten å gjøre dette på. Og det ville fungert på nøyaktig samme måte om mottakende nettbrett hadde vært en iPad, og da mye enklere enn med iTunes-synking.

Spørsmål ut i lufta: Her er Dropbox beskrevet som et personlig verktøy. På hvilke måter kunne man tenke seg at et bibliotek kunne bruke det?

b. Cloudstor

Dette er en ny tjeneste fra UNINETT. Cloudstor er et navn som tilsier en fillagringstjeneste, men nærmere undersøkelse tyder på at det dreier seg om en litt avansert filoverføringstjeneste. Den kan brukes av alle – ikke bare brukere ved FEIDE-institusjoner. Hvem som helst kan opprette en konto vha FEIDE OpenID.

Tjenesten kan brukes til å sende filer til en eller flere epost-adresser. Det kreves at avsender eller mottaker har en Cloudstor-konto. Fila kan være stor (inntil 2 GB) og blir liggende i fillageret i inntil 20 dager. Og ja, du kan sende ei fil til deg sjøl, men det har ikke så mye hensikt pg av kort lagringstid og omstendelig funksjonalitet.

Jeg har ikke oppdaget noen grunn til å ta dette i bruk ennå. Men det er jo en fordel at Cloudstor kan brukes uten videre av alle som har en FEIDE-brukerkonto.