Hva gjør vi når Google går konkurs

- eller for eksempel når de bestemmer seg for å hive Scholar på skraphaugen fordi Scholar-teamet skal over på Google Glass-prosjektet -

Dette skrekkscenariet brukes ofte i biblioteket som et argument for å bruke penger på å kjøpe kommersielle søkeverktøy. Og sjølsagt er det mange som ville merke på kroppen hvis noe slikt skjedde, fordi Scholar faktisk er så mye brukt av våre brukere, ja det er ofte vi ser målinger hvor det er dét mest brukte verktøyet.

Jeg har ikke tenkt å vurdere sannsynligheten for at dette skjer i det hele tatt, men tar som utgangspunkt at det kan skje.

Og da mener jeg at konsekvensen av en slik hendelse er overkommelig forutsatt at vi har orden på beholdningene våre. Eller sagt med andre ord: Det er mye viktigere for biblioteket å ha en bra kunnskapsbase enn et bra søkeverktøy. Kunnskapsbasen er oversikten over hvilke ressurser vi har og hvordan brukerne får tilgang til dem. Det er kunnskapsbasen som gjør det mulig for lenketjeneren å sette opp ei lenke som virker for våre brukere.

I praksis er det SFX som er vår kunnskapsbase og lenketjener. Så lenge den virker bra nok er det relativt enkelt å skifte ut (eller supplere) Google Scholar med Primo – eller skifte ut Primo med EDS – eller noe annet. Hvis vi skal skifte ut SFX med en annen kunnskapsbase, så må denne ha like god dekning av vår beholdning.

Sagt med andre ord: UB har i mange år greid seg uten eget søkeverktøy. Dette skyldes bl.a. Google Scholar. Hvis Scholar forsvinner, vil det være en nokså rask oppgave å anskaffe et slikt verktøy som kan søke på tvers av forskjellige søkekilder. Og resultatet vil bli ok så lenge vi har orden på kunnskapsbasen vår. Og det har vi.

PS: Jo, vi har jo forsåvidt hatt søkeverktøy – det er bare ingen som har brukt dem. Og akkurat nå driver vi og vurderer både det ene og det andre nye verktøyet – sjøl om Scholar ikke viser noen tegn på å vakle. Men det er en annen sak.

o o o

PS: Hvis du leser dette som privatperson (ikke bibliotekperson), så bør du forberede deg ved å (1) finne ut hvordan du tar backup av eposten din (hvis du bruker gmail), (2) finne ut hvilke andre epostleverandører som kan være aktuelle og (3) forbererede deg på å skifte fra søk i Google til andre tjenester, som f.eks. Bing, Yandex eller DuckDuckGo

Påskelektyre

Her er noen leseforslag for påska 2013. Det er litt av hvert, bl.a. både krim og bibliotekfaglig. Det siste først:

Beyond the Library av Lukas Koster.

Lukas har vært på “Beyond the PDF2 Conference” og kommer med betraktninger om fagbibliotekenes rolle. Han er både skarpsynt og frittalende og vel verdt å lese. Blant hans kjepphester er at vi (bibliotekene) har ikke helt tatt inn over oss de endringene som foregår rundt oss.

Og med de samme vi er hos Lukas, dvs på bloggen hans, kan vi godt ta et tidligere innlegg med det samme, nemlig (Discover AND deliver) OR else, der han innledningsvis sier at “Personally I think in the near future we will see the end of the academic library as we know it”.

Fallvatten av Mikal Niemi

Apokalyptisk krim har aldri vært min greie, men det har Niemi (han med Populärmusik från Vittula). Her tar han oss med når Luleälven sprenger demningene. Dvs krim er det kanskje ikke. Men spennende. Og tittelen er et flott ordspill ja!

Helbrederen av Antti Tuomainen

Her er det mer krim men også apokalypse.  I Helsinki, etter at klimaet har slått seg vrangt til gangs. Det går an å bli skremt på mer enn en måte.

The Fractal Prince av Hannu Rajaniemi

Jeg har visst havnet i en stim av svenske og finske forfattere. Rajaniemi skrive steinhard SF, og det er absolutt en fordel å (1) ha at godt tak på kvanteteorien (f.eks. Schrödinger) eller (2) være vant til å ikke skjønne bæra av hva du leser men synes det er artig lell.

En kort bok om sosiale medier av Ida Aalen

Ida har tatt sosiale medier på alvor, og uttaler seg på grunnlag av empiri, i motsetning til alle de som bare synser. Boka er både lærerik og interessant. Og altså ganske kort.

The Prague Cemetery av Umberto Eco

Dette er vel den ultimate konspirasjonsromanen. Om jøder, jesuitter, frimurere osv. Om Europa for 150 år siden. OBS: Eco påstår at den eneste i boka som er oppdiktet er hovedpersonen Simone Simonini, som han har satset på å gjøre til “the most cynical and disagreeable character in all the history of literature“. Å lese Eco er et problem på den måten at han er mer et universalgeni enn forfatter. Synes jeg. Skulle ønske jeg kunne lese han på originalspråket. Men ellers synes jeg hans engelske oversettelser er bedre enn de norske.

God påske! Si fra hvor du går!

EDS eller Primo? Valg av Discoveryverktøy ved NTNU UB

Følgende tekst er sakset fra et innlegg av Rune Brandshaug på “Innsida” for to dager siden:

På BIBSYS-møtet for et par dager siden fikk vi vite at en anbudsrunde for søkesystem (kalt discoveryverktøy) og lenketjener endte med at BIBSYS valgte tilbudet fra Ex Libris, det vil si søkesystemet Primo og lenketjeneren SFX. Etterpå har mange spurt om hvilke konsekvenser det valget har for oss på NTNU. Og bakgrunnen for denne interessen er at vi for noen få måneder siden anskaffet nettopp slike verktøy fra EBSCO.

Det faktum at BIBSYS har valgt et annet verktøy vil ikke føre til endringer i våre planer. Vår avtale med EBSCO omfatter først og fremst innholdsressurser, nemlig alle tidsskrifter og dessuten e-bøker. Men i tillegg har vi anskaffet et utvalg verktøy og datatjenester, for eksempel søkesystemet EDS (EBSCO Discovery Service) og lenketjeneren LinkSource. Vi er i full gang med et prosjekt for å implementere og tilpasse disse verktøyene til vårt behov og våre innholdsressurser. Mandatet for dette prosjekt er å undersøke om disse verktøyene kan fungere godt nok for vår bruk.

Vårt viktigste motiv for å gå denne veien er tanken på at integrasjonen mellom disse verktøyene og andre tjenester fra innholdsleverandøren vil gi en best mulig arbeidsflyt, med et minimalt behov for manuell administrasjon. Hvis dette lykkes, vil vi tilby verktøyene som regulære tjenester i stedet for å benytte verktøy fra BIBSYS. Dette er for så vidt ikke noe spesielt dramatisk, da vi i omtrent 10 år har hatt slike verktøy sammen med Uniportkonsortiet, og ikke benyttet BIBSYS sine tjenester.

Vi forutsetter sjølsagt at det søkeverktøyet vi tilbyr har tilfredsstillende funksjonalitet. Dette gjelder ikke minst god tilgang til e-bøkene og til de trykte ressursene som finnes i BIBSYS. På dette punktet vil ikke en løsning med Primo skille seg noe særlig fra en løsning med EDS. Vi forutsetter også at et søkeverktøy vi tilbyr er godt integrert med våre administrative verktøy for behandling av e-ressurser. På dette punktet forventer vi at EDS gir bedre muligheter enn Primo.

Men samtidig innser vi at den faktiske nytteverdien av et slikt discoveryverktøy ikke skal overvurderes. Mer og mer av “oppdagingen” går gjennom andre sine verktøy, ikke minst Google. Dessuten er det en kjent sak at ingen slike verktøy gir oss full dekning av alle søkekilder. I praksis betyr det at vi fortsatt må fortsette å kjøpe tilgang til utvalgte spesialdatabaser.  (Det er grunn til å merke seg at universitetsbiblioteket i Utrecht har besluttet at de ikke skal anskaffe noe discoveryverktøy, av årsaker som nevnt over). Dette faktum gjør at det trolig er viktigere for oss å ha en optimal lenketjener enn et eget discoveryverktøy. Det er lenketjeneren som gjør at Google Scholar og spesialbasene kan lokalisere våre ressurser. Dette betyr at en nær kobling mellom lenketjener og en leverandør med gode avtaler mot utgivere og databaseleverandører er viktig. Derfor mener vi det er viktig at bruken av en agent (EBSCO) og valg av agent ses tett opp mot tilgang til våre informasjonsressurser.

Altså: Vi fortsetter arbeid med å tilpasse EDS, noe som også andre norske institusjoner gjør, for eksempel universitetene i Stavanger og Agder. Og vi fortsetter arbeidet med å legge til rette for at lenketjeneren LinkSource kan erstatte SFX. Men fortsatt vil brukerne våre se en knapp eller lenke som det står “NTNU” på!

Det er mye mer å si om Discovery, det skal vi komme tilbake til seinere, bl.a. på internseminaret (kollokviet) om søketjenester og discoveryverktøy den 20. mars.

En lang historie om en kort ebok

Ida Aalen har skrevet en ebok. Jeg har et lesebrett. Da burde vel alt være klappet og klart?

De fleste som leser dette skjønner nok at dette var en retorisk innledning. Alt er ikke klappet og klart. Ikke engang når det gjelder denne boka, hvor jeg til og med fikk anledning til å fortelle forfatteren hvordan jeg mente eboka skulle lages. Men det ble ikke slik jeg ville. Det var sannsynligvis forlaget og ikke Ida sjøl som ville ha kopisperre på den.

Men tilbake til start. Den aktuelle boka er “En kort bok om sosiale medier” som kom ut i trykt utgave på Fagbokforlaget i november i 2012. Boka var ventet, Ida hadde ikke vært Ida hvis ikke de sosiale mediene var tatt i bruk til markedsføring.

Forresten: Les boka! Dette innlegget var ikke ment som en anmeldelse, men det kan godt være det også. Boka er bygd på empiri (i motsetning til mye annet som skrives om sosiale media), den er likevel så tilgjengelig at jeg kan anbefale den til alle, ikke bare “netthodene”. Og den er ennå ikke foreldet. Du trenger ikke kjøpe ebok-utgaven, for i formen er den tradisjonell og ikke interaktiv. Hvis du er interessert i ebøker, kan du fortsette å lese blogginnlegget. Hvis ikke, bør du slutte å lese nå.

Boka ble sjølsagt kjøpt inn til UB straks den kom ut. Altså den trykte utgaven. Sjekk i BIBSYS Ask, så ser du at den har solgt godt i BIBSYS-bibliotekene! Og etterspurt er den også. Av over 60 eksemplarer ser jeg bare 3 som virker å være tilgjengelige for lån. Sjøl ville jeg gjerne vente på ebok-utgaven. Den kom for noen dager siden, og Ida var så snill at hun sendte meg en twittermelding om dette. Der det sto at den var å få kjøpe gjennom itunes og haugenbok.no. Nå vil jeg helst lese ebøker på mitt Kindle lesebrett, så for sikkerhets skyld sjekket jeg amazon.com først. Men der var den som ventet ikke. Så prøvde jeg min favorittbokhandel for norske bøker, nemlig adlibris.com. Nei, ikke der heller. Dernest prøvde jeg digitalbok.no, hvor jeg også er nokså god kunde. Ja, her var den. Prisen 298 synes jeg ikke er drøy for ei slik bok. Men her ser jeg altså at det står: Format: Epub / Kopibeskyttet.  Det vet jeg av erfaring betyr DRM av type Adobe. Og jeg ser et advarende bilde, som skal illustrere at jeg kan ikke lese denne boka på Kindle

Men dette har jeg vært gjennom før. Jeg klarer nå å overtale sjefen min til at jeg får kjøpe boka for bibliotekets regning. Dvs uten at den tas inn i samlingene, for UB har ikke noe apparat for å tilby bøker med Adobe DRM til brukerne. Så dermed kjøper jeg boka til egen odel og eie. Hvordan? Jo slik:

1. Logger meg på min konto hos digitalbok.no og legger boka i handlekorga
2. Allierer meg med en vennlig sjel i innkjøpsgruppa, som er så snill å taste inn kredittkortinfo tilhørende UB (ikke meg
3. Sier OK, hvorpå boka havner i “Mine bøker”, sammen med alt det andre jeg har kjøpt.
4. Laster ned boka til min PC, hvor den havner i Adobe Digital Editions, hvor jeg nå kan begynne å lese den. Men jeg vil jo ha den på brett, så derfor fortsetter jeg
5. Laster ned boka (fra “Mine bøker” hos digitalbok.no) en gang til, og sørger for at den blir åpnet i programmet Calibre i stedet for i Adobe Digital Editions
6. Konverterer vha Calibre boka fra format epub til format mobi
7. Plugger inn Kindle lesebrett vha USB
8. Lagrer mobi-versjonen av boka på Kindle

Ingen av disse punktene er vanskelige, fordi jeg har gjort dem før mange ganger. (Dvs vanligvis er det jo mitt eget kredittkortnummer som tastes inn . Men det er nok mange som vil synes at alt dette til sammen er uoverstigelig vanskelig, og som aldri kommer seg over nybegynnerterskelen.

(Nå må jeg innrømme at punkt 6 på denne lista ikke er bare barnemat. For det ene fordi det i verste fall er ulovlig, dvs strider mot § 53a i Åndsverkloven. For det andre fordi det krever særinstallasjon av programtillegg for Calibre, med kopisperrefjerning som hensikt. Alt dette har jeg skrevet om før, og henviser til Hvordan fjerne kopisperra fra norske ebøker? )

Men nå kan jeg lese boka på Kindle. Jeg kunne ha hoppet over punkt 4 i lista over. Hvis jeg hadde hatt et lesebrett som støtter formatet epub med Adobe DRM, så kunne jeg ha hoppet over punktene 5 pg 6. Det (sammen med tanken på at jeg kanskje er lovbryter) er prisen jeg må betale for å bruke Kindle.

Som nevnt har jeg gjort alt dette før. For engelskspråklige ebøker som jeg kjøper fra amazon så går alt av seg sjøl. For andre bøker (mest norske) er det alltid en lettelse å finne bøker som ikke bruker kopisperre, men i stedet såkalt sosial DRM, eller med andre ord vannmerking. Også i disse tilfellene må jeg konvertere til mobi-formatet for å få boka inn på min kindle, men nå trenger jeg ikke engang calibre, idet onlinetjenester som f.eks. http://www.zamzar.com kan gjøre den jobben.

Moral?

Det er mange mulige moraler her, men jeg velger denne: UB (NTNU Universitetsbiblioteket) har ikke et apparat for å tilby til brukerne ebøker som er utgitt på denne måten, dvs det som er dagens “norske defacto-standard”, nemlig kopisperre av type Adobe DRM.

Det som berger oss her, er den trykte utgaven. Den kan vi håndtere.

(UB tilbyr hundretusenvis av ebøker ja. Men de kommer fra Springer, Elsevier etc – uten kopisperrer.)

Høystatuspublisering

Det skal ikke så mye fantasi til for å se for seg at forskere vil strekke seg etter å publisere i tidsskrifter med høyest mulig status, slik som f.eks. Nature og Science. Hvem er det som bestemmer denne statusen? Jo, f.eks. mediegiganten Thomson Reuters, som “eier” rangeringsmålestokken Impact Factor. Eller det fulle navnet Thomson Reuters Impact Factor, kjent som IF for de innvidde.

IF 10 på topp 2011

Nå kan vi jo tenke oss at noen vil strekke seg for langt, vha manglende kritisk blikk og i verste fall juks. Det er et faktum at slikt forekommer, at det har økt noe i omfrang, og at det er mest framtredende i – ja nettopp – høystatustidsskriftene. Det er Björn Brembs and Marcus Munafò som legger fram empiriske belegg for disse påstandene i artikkelen Deep Impact: Unintended consequences of journal rank (som jeg har blitt oppmerksom på gjennom Pål Magnus Lykkja). De har sett på i hvor stor grad artikler blir trukket tilbake (mest i tidsskrifter med høy IF) samt andre mål på artiklenes kvalitet, blant annet i hvor stor grad de blir bekreftet av supplerende forskning og i hvor stor grad de siteres.

Brembs og Munafò konkluderer med at det bare er en svak positiv sammenheng mellom en artikkels kvalitet (impact) og tidsskriftets IF. Men det er derimot en ganske sterk sammenheng mellom IF og antall artikler som trekkes tilbake eller “forfaller” (dvs ikke bekreftes). Og videre at “Journal rank is expensive, delays science and frustrates researchers”.

Forfatterne ønsker seg en reform hvor dagens tidsskriftsystem forlates og erstattes av institusjonelle publiseringskanaler og arkiver, i regi av bibliotekene. Hermed forkaster de også “tradisjonell open access-publisering” som bærekraftige alternativer.

Les artikkelen og bedøm. Den er ikke publisert i noe topp-IF-tidsskrift, men i arXiv.org.

Discoverability

Dette begrepet skrev jeg om i 2009 (Discoverability), men det er såpass viktig at det godt kan gjentas.

Og det er samme inspirasjonen nå som den gangen, nemlig et blogginnlegg av Lorcan Dempsey: Discovery vs discoverability … . Innlegget er så lesverdig at jeg ikke skal gjøre noe forsøk på en sammenfatning her, utover å minne om at informasjonsformidling kan skje utenfra og inn eller innenfra og ut, hvorav vi i fagbibliotekene kanskje forsømmer den siste varianten.

En liten repetisjon nå aktualiseres av den oppmerksomheten som vi ved UB (som så mange andre) ofrer på alskens verktøy for “discovery”. Vi kan gjerne underveis spørre oss om det er andre vinklinger som får nok oppmerksomhet.

Jeg har også mer enn en gang fått meldinger fra folk som forlater NTNU-miljøet og som oppdager at de dermed ikke lenger har adgang til de ressursene som vi skaffer dem vha millioner “utenfra-og-inn”-penger. Slike innspill kan være nyttige påminninger. Enn om alle UB’ene verden over brukte alle pengene sine til å finansiere åpen publisering i stedet for å kjøpe lukket publisering?

Men altså, les sjøl hva Lorcan sier.

Et par hjertesukk om Google Scholar

Google Scholar er et av de viktigste hjelpemidlene våre brukere har til å finne informasjon, ikke minst de ressursene som biblioteket anskaffer, og er muligens det nærmeste vi kommer til en fellesingang til informasjonen. En konsekvens er at en av de viktigste oppgavene vi i biblioteket har, er å bidra til at “våre” ressurser er lettest mulig tilgjengelige i Google Scholar.

Som kjent fins det i Google Scholar to typer lenker som går til vår SFX, og som har lenketittelen «NTNU»:

(1) de som står i egen kolonne til høyre for treffposten (f.eks. denne: NTNU) og som i hovedregel alltid gir en SFX-meny med fullteksttilgang (for oss), og

(2) de som står på egen lenkelinje under posten (f.eks. denne: NTNU) og som ofte gir oss en SFX-meny uten fullteksttilgang (men som kan være nyttig likevel).

Det er imidlertid gjort en endring i Google Scholar ganske nylig, slik at den siste lenketypen ikke vises på direkten, idet NTNU-lenka nå – sammen med evt andre «ekstralenker» – skjuler seg bak en generisk lenke som heter «More» (eller «Mer»):

Først når du trykker på More vil NTNU-lenka komme til syne – sammen med evt andre lenketyper.

Dette må betraktes som en dårligere løsning, idet lenka blir mye mindre synlig. Når det gjelder Google er vi vant til at vi må ta det vi får, våre klagerop blir neppe hørt.

Merk at det så vidt vites bare er måten lenka presenteres på som er endret, ikke når den kommer og hvor den peker.

Hjertesukk nr to er at Google Scholar er såpass lite synlig i Google’s menysystem. Tjenesten er ikke nevnt i den svare hovedmenyen øverst på skjermen. Du må først velge ”More” og deretter “Even more”, før du finner  .

Vi har som målsetting å legge til rette våre ressurser så godt som mulig for at Google og Google Scholar skal være effektive måter å finne dem på. I tida som kommer skal vi se om vår nye tjenesteleverandør EBSCO er en partner som kan hjelpe oss med dette.